Glassmesteren

Obrestad fyr, Peter Sutton

Til 13. september

publisert i SA juni 2009

En serie med glassmalerier skaper lys og liv i kjelleren på Obrestad fyr

Obrestad fyr har siden 2006 fungert som fyrmuseum. En permanent utstilling forteller om byggingen av fyret, om hverdagslivet der og om soldatlivet under 2. verdenskrig. I tillegg til rikelig med billeddokumentasjon inneholder første etasje også et maskinrom som er åpent for publikum. Dette bygget, som er utført i tung granitt, danner rammen for glasskunstner Peter Suttons sommerutstilling på Obrestad.  

 

Fyret kan på ingen måte sies å være et perfekt kunstgalleri, men det synes ikke å plage Sutton, som har klart å utnytte byggets utfordringer på en svært fin måte.

Suttons materiale er farget glass. Han starter med å påføre farger og mønster på en stor, plan glassflate. Deretter skjærer han glasset opp i smale remser. Disse remsene plasseres så på høykant mot en bakvegg, slik at det skapes et tredimensjonalt bilde. I noen av arbeidene er glasset montert på en malt bakgrunn, i andre arbeider plasseres glasset direkte på veggen i rommet. I alle tilfellene handler det om å synliggjøre lys, lys som skaper rom. Suttons bilder forandrer seg etter som betrakteren beveger seg rundt i rommet. Et og samme bilde kan for eksempel se rødt ut fra høyre og grønt ut fra venstre. Betrakterens perspektiv gjenskaper verket på forskjellige måter.

Glassmalerier, gjerne i form av store fortellende bilder, er en sentral del av kirkearkitekturen. Sutton er tydelig inspirert av tradisjonen, men trekker bildene sine i en annen retning enn den typiske kirkekunsten. Suttons arbeider eksperimenter med lys, farge og rom, og viser oss hvordan våre egne bevegelser er med på å forme verket. Det er altså ikke, som i kirkekunsten, et innhold eller budskap som skal formidles. I den grad vi kan gjenfinne noen form for tematikk i Suttons abstrakte bilder kan denne først og fremst knyttes til fyrets oppgave og funksjon.

De fleste glassmalerier inngår i større arkitektoniske prosjekter, det er derfor ekstra interessant å se at kunstformen også kan brukes og fungere i liten skala.

I lånte klær

Kunstsenteret, Stavanger bibliotek (Sølvberget) og Tou Scene

Maria Manuela Rodrigues

Til 28. juni

 publisert i SA 5. juni 2009

En eksemplarisk illustrasjon av begrepet relasjonell kunst

Relasjonell estetikk og relasjonell kunst har lenge vært noen av de hoteste begrepene innenfor samtidskunsten. Relasjonell kunst er kunst som springer ut fra mellommenneskelige relasjoner og sosiale situasjoner heller enn kunstnerens private virkelighet. Et relasjonelt kunstverk skaper en sosial hendelse hvor mennesker kommer sammen for å delta i en felles aktivitet. Retningens teoretiske far, franskmannen Nicholas Bourriaud, hevder at den relasjonelle kunsten ikke, som tidligere tiders kunst, er interessert i å skape utopiske virkeligheter, men snarere forsøker å være en modell for sosiale handlinger innenfor en faktisk eksisterende virkelighet som vi alle er en del av. Innenfor den relasjonelle kunsten forstås publikum som et samfunn, og kunstverket som et møte mellom dette samfunnet og det kunstnerisk objektet.

Et viktig punkt i den relasjonelle estetikken er at publikum ikke er kunstkonsumenter, men medskapere i kunstverket. Publikum gis en aktiv og avgjørende betydning i kunstproduksjonen. Et relasjonelt kunstverk er ikke en salgsvare men en sosial happening.

Maria Manuela Rodrigues’ utstillinger «GIVEMEMORE», som er plassert rundt om i Stavanger, tilfredsstiller i høyeste grad den relasjonelle estetikkens krav. Rodrigues prosjekt handler om klær, om brukte og omsydde klær som kan lånes av hvem som helst så lenge låneren leverer klesplagget tilbake i god stand, klart for nytt lån. Rodrigues’ kunst blir først realisert i det publikum blir en del av verket og tar på seg de lånte klærne.

Men fellesskapsopplevelsen som skapes gjennom låneprosessen er bare et aspekt ved Rodrigues’ prosjekt, for prosjektet hennes oppmuntrer også til refleksjoner over forbruk, gjenbruk, eiertrang, mote, skjønnhet og ansvar. Klærne hun tilbyr er alle av det masseproduserte slaget, men fordi Maria Manuela Rodrigues har tilført hvert enkelt plagg noen nye sømmer eller en liten applikasjon, er de alle på enkle måter omskapt til svært personlige og helt unike klesplagg. Slik oppmuntrer hun lånerne til også selv å sette sitt personlig preg på verden.

I utstillingen på Nytorget finnes dessuten en symaskin og noen gode veiledere som kan hjelpe publikum med å sy sine helt egne plagg fra bunnen av.

Den relasjonelle kunsten har blitt kritisert for å være for positiv og optimistisk, for å ha for stor tiltro til menneskers mulighet til å forandre verden gjennom kunstneriske sammenkomster. Og fordi den relasjonelle kunsten er grunnleggende antiautoritær er det slett ikke sikkert at publikum agerer etter kunstnerens intensjoner, for kunstneren kan aldri gå inn å overstyre den sosiale settingen som verket skaper.

En rekke av de relasjonelle verkene som har blitt realisert de siste årene har vært for smale eller outrerte til å nå ut til et bredt publikum, dette gjelder imidlertid ikke for Roderigues prosjekt, hennes kunst er enkel og liketil og er faktisk av et slag som gjør at enhver kleskonsument kan delta i verket. Betyr det dermed at vi, samfunnet av deltakere som er med på å realisere dette verket, er med på å forandre verden? Ikke nødvendigvis, men vi er med på å skape et kunstverk som kan fungere som en modell for videre handlinger.

MaiBlues

Simon Wågsholms malerier formidler en mollstemt ensomhet.  

publisert i SA 9 mai 2009 

Ålesunderen Simon Wågsholm er valgt ut til å være årets Maijazzkunsnter. I utstillingen i Kunstgalleriet på Madlaveien viser han først og fremst malerier, men likevel er det en merkverdig lydinstallasjon i et lite rom i galleriets andre etasje som gjør størst inntrykk.

På gulvet i det lille rommet er det plassert en rekke små høytalere, ut fra disse strømmer underlige lyder; det kan minne om musikk, men mer om atmosfærisk klang - som lyder fra et ennå uoppdaget sted. Lydverket gir Wågsholms bilder en fin ramme, ja faktisk er det som om lydinstallasjonen er med på å spisse de visuelle inntrykkene, gjøre dem mer tydelige for oss. Og det er ingen tvil om at Wågsholms bilder har godt av å strammes litt opp.

Wågsholms malerier er figurative på en abstrakt måte. Det vil si at han maler gjenkjennelige objekter, som regel en eller flere menneskefigurer, inn i et ørkenaktig goldt og pregløst landskap. Små og store sirkler går igjen i bildene, noen ganger minner de om snøballer, andre ganger om planeter, deres funksjon er til en viss grad å bryter med malerienes mer realistiske sider. De svevende geometriske formene peker mot en metafysisk virkelighet bak eller utenfor menneskets konkrete hverdag.

Tematisk er det en typisk moderne problematikk som undersøkes i Wågsholms bilder. Det ensomme mennesket, kastet inn i verden, er en gjennomgangsskikkelse. Vi har sett ham nokså ofte i det siste århundres kunst. Det ensomme mennesket er en mann løsrevet fra et hvert kommunikativt felleskap. En forlatt vandrer i en dyster verden tømt for mening, overskudd, humor og lek. Når han karikeres framtrer han gjerne som en lett patetisk og selvmedlidende skikkelse.

Wågsholms bilder minner om arbeidene til den ti år eldre kunstneren Kenneth Blom. Og som Blom strever også Wågsholm med å gi maleriene sine tilstrekkelig med innholdsmessig vilje og uttrykksmessig originalitet. Flatebehandlingen og teknikken er bedre enn hos Blom, men likevel ikke alltid helt på topp. Enn så lenge reddes han av lydverket i andre etasje.