27. mai 2009

Malerier i utakt

Galleri Gann: Benjamin Bergman, Marius Moe, Lars Strandh

Til 28. Juni

 

Tre kunstnere med fine kvaliteter som dessverre ikke passer sammen


 

Benjamin Bergman arbeider med kull og akryl. Han viser ni arbeider i Galleri Gann, 6 av dem er variasjoner over samme tema: en hånd som lever sitt eget liv. Hendene er figurative, men blir surrealistiske i det de alle er utstyrt med et eget hode. De er blitt selvstendige tenkende vesener. Arbeidene er dekorative og morsomme og fint utført.

 

Lars Strandhs modernistiske og minimalistiske akrylmalerier handler først og fremst om seg selv, og dernest om hverandre, altså det innbyrdes spillet maleriene i mellom. Varm oransje, klar blå, kald rød, hvitt… fargene undersøkes hver for seg på hvert sitt lerret. Smale horisontale penselstrøk, lag på lag av farge. De syv maleriene varierer i størrelse og format. Men dessverre klarer de verken hver for seg eller i fellesskap å gripe rommet på en slik måte at betrakteren virkelig fanges inn av fargeflatene. Det L-formede utstillingsrommet yter ikke bildene rettferdighet.

 

Marius Moe tar i bruk alle de virkemidlene som Strandh har gitt avkall på. Han tar oss med inn i et forsiktig temperert landskap. Grønne gressbakker bølger over lerretet. Over dem - en høy blå himmel. Lyset er jevnt og fint og gir bildene en stor ro. Moe viser oss en verden som har funnet fred med seg selv. Landskapet er avdramatisert, men likevel ikke kjedelig, bildenes jevne puls smitter over på betrakteren. Moes videreutvikling av landskapstradisjonen er behagelig fri for sentimentalitet, samtidig som han tematisk sett har valgt å arbeide svært tradisjonelt. Å tematisere naturens skjønnhet er ikke urisikabelt i dagens samtidskunst, hvor de mest progressive kreftene fort vil stemple kunst som dette som reaksjonær og konservativ. Men Moes oljemalerier har en styrke som gjør at de avviser denne formen for kritikk. De vil noe mer enn å være behagelige dekorasjoner, de viser oss det kultiverte naturlandskapet i et nytt lys, og tilbyr betrakteren å ta del i den roen de selv har funnet. 

 

De tre kunstnerne som vises sammen i denne utstillingen har ingen ting til felles. Strandhs kunst taper på å gå inn i en sammenheng som dette. Betrakteren har alt for mange inntrykk på netthinnen til å kunne vie hans krevende billedunivers tilstrekkelig oppmerksomhet - og Strandhs bilder krever full innsats fra betrakterens side for å kunne fungere. Stort bedre går det ikke med Bergman, hans muntre illustrasjoner blir for lette i denne sammenhengen. Den som kommer best ut av det hele er utvilsomt Marius Moe, som ved bruk av lange linjer får ting til å falle til ro med seg selv. 

Ubehersket kaos

Sandnes kunstforening, Monica Winther og Kjersti Vetterstad

Til 14. Juni

 

Winther og Vetterstad viser oss en interessant installasjon som er i ferd med å komme ut av kontroll

 

For to år siden viste Susanne Christensen installasjonen «Domestic Affairs» i Sandnes kunstforening. I Christensens utstilling ble et hjem omskapt til et fengsel, en arena for undertrykkelse, angst og frykt. Winther og Vetterstads nye installasjon «Trosløfteofferet» spiller videre på en rekke momenter fra Christensens utstilling - igjen befinner vi oss ubehagelig langt inne i en rystende intimsfære. Men mens kjønn spilte en sentral rolle i «Domestic Affairs», handler det denne gangen først og fremst om religion.

 

Winther og Vetterstad bruker galleriet, det gamle jærhuset, som en kulisse i installasjonen sin. De har malt gulv og vegger, hengt opp lamper og gardiner, de har møblert rommene med skrot, og ikke minst har de lagt fra seg enorme mengder rusk og rask over alt. På bord og gulv ligger det stabler av bøker. De fleste av dem handler om mennesker som på et eller annet vis går fortapt. Å gå inn i Sandnes kunstforening akkurat nå, er som å gå inn i hjemmet til noen som har mistet fullstendig kontrollen over både seg selv og sine omgivelser.

 

I et hjørne av stua står en tv – fra denne sendes et uendelig vekkelsesprogram med en kvinnelig dommedagspredikant. Hun snakker om synd og evig fortapelse, som om ikke livet innenfor disse trykkende veggene var straff nok?

 

Ubehaget som oppleves i denne utstillingen kommer som en spontan, kroppslig reaksjon, som om du plutselig skulle befinne deg inne i et psykotisk univers. Det er interessant, men litt i voldsomste laget. Og jeg ender opp med å spørre meg selv om hva verket egentlig vil. Vil installasjonen noe mer enn å vekke ubehag? Vil den ha oss til å reflektere over vår egen religiøsitet? Eller er det kristendommens fundamentalistiske sider som tematiseres? Ønsker kunstnerne å vise oss religiøsitet som en form for galskap? Det ligger helt klart en rekke interessante spørsmål på lur i dette stoffet, men som betrakter blir jeg først og fremst overmannet av det kaotiske førsteinntrykket. Følelsene setter tankekraften ut av spill. Det teatralske momentet er så sterk at jeg kjenner at jeg savner et manus. Det må finnes en fortelling her - men den er litt for godt skjult i alt rotet til at jeg klarer å finne ut av den på egenhånd.

 

 

Tolk søkes

Galleri Opdahl, Cecilie Gravesen

Til 10. mai

 

Cecilie Gravesens utstilling i Galleri Opdahl er et usedvanlig uklart prosjekt.

 

Bak danske Cecilie Gravesens kunst ligger det en kompleks verden av fortellinger og historier. I utstillingen i Galleri Opdahl viser hun to installasjoner som begge består av filmer, lydspor og objekter. I tillegg finnes det et omfattende tekstmateriale.  

 

Et naturlig spørsmål er hvorfor kunstneren har valgt å bruke så mye tid og rom på sine inspirasjonskilder. Er det fordi hun ønsker å rette publikums oppmerksomhet mot en bakenforliggende tematikk? Bruker hun kunsten pragmatisk for å øke publikums kunnskap om noe annet enn kunsten selv?

 

Installasjonen «Fellowship Playboard» har røtter i den italienske Commedia dell'arte tradisjonen mens «Location Scouts» er knyttet til utbyggingen av et portugisisk damanlegg. Begge opplysningene henter jeg fra utstillingens skriftlige materiale, for dette er ikke informasjon som kan leses visuelt ut av kunstverkene. Tematisk og historisk er det lite og ingenting som knytter de to installasjonene til hverandre.

 

I tillegg til Gravesens egne tekster bidrar også galleriet med et lite informasjonsskriv, i dette kan vi lese: «Hennes (Gravesens) fremgangsmåte ligger i grenselandet mellom det som kan betegnes som undersøkende arkeologi og instinkt -». Og jeg tar meg selv i å lure på hvor dette grenselandet mellom arkeologi og instinkt befinner seg - hva er det egentlig galleriet forsøker å si oss med denne opplysningen? Kanskje noe sånn som at Gravesen har et personlig og fritt forhold til bruk av kildemateriale? At hun henter ideer fra forskjellige steder i historien og setter dem sammen etter eget forgodtbefinnende? Jeg tror at dette kan være en rimelig fortolkning. Men det er altså en tolkning som er basert på galleriets uklare tekst, ikke på utstillingen selv, for den sier meg nesten ingenting.

 

I denne utstillingen, som selv legger opp til omfattende bruk av kildemateriale, skapes det alt for få og for svake forbindelser mellom de bakenforliggende fortellingene og kunstverkene i seg selv. Resultatet blir at de to uttrykkene sloss om publikums oppmerksomhet på en måte som virker masete og forstyrrende for den estetiske opplevelsen. Gravesens kunst forblir lukket, til tross for all verdens informasjonsskriv.

 

 

På tide å kle på seg

litteraturanmeldelse

Et sant helvete

litteraturanmeldelse