28. april 2008

keramikk og musikk

Stavanger kunstforening, Dag Kenneth Sørensen
Til 27. april


En fin og variert utstilling

Dag Kenneth Sørensens arbeider fyller to saler i Stavanger kunstforening. I hovedsalen møter publikum først fem porselenspaneler. De minner om slike gardiner man henger i døråpninger for å holde insekter ute. Ofte er disse laget av tre- eller plastikkperler, men Sørensen har laget dem av små hvite porselensplater. Rører du borti dem kommer det en fin klingende lyd. Størrelsen på platene varierer de fem panelene i mellom, og hvert panel lager derfor sine helt egne toner. Det er enkelt å tenke seg hvor fint vinden kan spille på disse utradisjonelle instrumentene.

Det handler en god del om musikk i Sørensens utstilling, men det handler også om keramikk og mekanikk. Store fat henger på flere vegger, noen av dem har et svært rustikt preg, det er som om de er støpt og formet etter maskindeler. Noen ligner store tannhjul, mens andre kan, gjennom kontrasterende rutenett, minne mest om kummelokk eller filter. Serien «Skjold» har, både gjennom tittel og utrykk, et historisk maskulint preg.

Men det maskuline spiller fint sammen med det feminine i Sørensens arbeider, det myke får plass i utstillingens mer amorfe former. I serien «Dråper» eksperimenterer kunstneren med ulike typer glasur og form. Fargene får meg til å tenke på Torunn Thralls malerier, ørkenaktig beige sammen med en mettet dyp koboltblå tone, sort og hvitt. Glasuren varierer mellom å understreke og å motvirke keramikkens form, og slik gis dråpene en rytmisk kvalitet.

Hovedsalen i Stavanger kunstforening er et stort og krevende rom som det ikke alltid er like lett å forholde seg til. Men for Sørensens arbeider fungerer det riktig bra. Hans arbeider har styrke og kraft nok til å sette sitt preg på salen på en god måte.


SA 28. april 2008

tomme former

Hå gamle prestegard, Nico Widerberg
Til 8. juni Kunst som har stivnet i sitt eget uttrykk

Nico Widerberg er trygt plassert innenfor sitt eget formspråk, så trygt at det når sant skal sies oppleves en smule kjedelig. Han lager kunst som etterligner det menneskelige. I denne utstillingen viser han skulpturer, litografier og malerier. Alt kranser om kroppen og vi gjenkjenner skulpturenes forenklede former også i litografiene.

I litografiene er det som om kunstneren, til tross for sin naturalistiske og figurative vinkling har gått seg bort i sine egne bilder av menneskekroppen, det er som om hans nysgjerrighet overfor naturen har lagt seg til hvile. Han repeterer de samme bildene igjen og igjen. Fargen varieres til en viss grad, men ikke mye nok til at det oppstår noe uventet eller uforutsigbart. Vi sitter igjen med rent dekorative arbeider, kunst som gjentar seg selv i det uendelige, kunst som virker monoton heller enn tankevekkende.

Skulpturene er mer interessante, og det er nok absolutt på dette området Widerberg har sin kunstneriske styrke. Skulpturene er enkle på en vakker måte. Aller finest er sammenstillingen av figurer i glass og bronse, menneskekropper som til tross for at de er plassert tett sammen ikke synes å oppnå kontakt med hverandre. De er som tomme former i sin egen verden.

Utstillingen som sådan hadde etter min mening fungert bedre uten litografiene fordi det er som om Widerberg preserverer seg selv i stedet for å utvikle seg i disse arbeidene. Resultatet blir at betrakteren sitter igjen med en følelse av å ha sett en reprise av noe hun allerede er ganske lei av.

SA 28. april 2008

22. april 2008

bare bilder


KUNSTBOK
Torbjørb Rødland «I Want to Live Innocent»
Steidl forlag

Fine bilder i dårlig format

«I Want to Live Innocent» er en billedbok. De fleste bøker har en fortelling å fortelle, selv billedbøker har vanligvis en story, Rødlands bok er et unntak. Den eneste språklige fortellingen som finnes i denne boka befinner seg i tittelen: «I Want to Live Innocent» - hva nå det skal bety, for selvforklarende er det ikke. Resten av boka er bare bilder, satt sammen på kryss og tvers av form og innhold. I bokomtalen fra Stavanger2008, som har støttet prosjektet, står det at dette er bilder fra Stavanger, men få av dem gir seg til kjenne som stavangermotiver, og det har heller ingen betydning for opplevelsen av boka som helhet at noen bilder er lokale. Dette er ingen stavangerbok.

Så hva er det da?

«I Want to Live Innocent» er en løs presentasjon av stort sett nokså nye Torbjørn Rødland fotografier. Bildenes motiver springer fra natur til mennesker, dyr og ting. Kanskje er det snakk om motiver som er av en spesiell betydning for fotografen, for hans identitet eller for hans forhold til Stavanger? Men det er vanskelig å spore noen klare utvalgskriterier i denne sprikende samlingen. Mest i øynefallende er mangelen på provokasjoner, og kanskje er det her innocent-begrepet kommer inn – innocent: uskyldig, godtroende, naiv. I så tilfelle blir innocent en kommentar fra fotografen til seg selv, til hans tidligere til tider nokså utfordrende arbeider.

Men kler billedboka Rødlands fotografier? Se det er jeg mindre sikker på, for jeg savner en strammere struktur. Det finnes ingen billedtekster, og heller ingen skriftlig innledning eller avslutning som opplyser oss om Rødlands prosjekt, ingen rød tråd gjennom boka, det finnes ikke mer informasjon her enn den som er i bildene selv. Jeg kan ikke se at disse bildene tjener på å bli presentert på denne måten. Fravær av narrativitet gjør at det ikke finnes en naturlig bevegelse gjennom boka, så i stede for å berike hverandre konkurrerer bildene med hverandre, de blir på et vis stående som en lang rekke enslige utropstegn.

Selv fortrekker jeg framdeles Rødland i mindre mengder, større format – og aller helst montert på en vegg.
Publisert i SA 22. april

en eksklusiv gjest

Bliss Art & Development
Bjarne Melgaard
Til 27. april

En fin mulighet til å se en av vår tids mest omstridte samtidskunstnere

Bjarne Melgaard anses av mange for å være blant vår tids fremste norske kunstnere, han har også vakt betydelig interesse utenfor landets grenser. Et fint utvalg av hans arbeider blir for tiden vist i Galleri Bliss. Arbeidene som vises tilhører, med ett unntak, kunstsamler Rolf A. Hoff.

Skiltprodusenten Rolf A. Hoff er en av de viktigste kunstsamlerne i Norge i dag. Han har gjennom en årrekke bygget opp en samling bestående av yngre norske og internasjonale kunstnere. Hoffs handlinger i kunstmarkedet er ikke uten betydning, innkjøp av den størrelsesordenen det her er tale om påvirker kunstmarkedets verdisettinger. Hoffs valg og vurderinger har stor betydning for den enkelte kunstners karrieremuligheter, som en mesen skaper han et økonomisk fundament og arbeidsrom for sine kunstnere. Bjarne Melgaard har lenge vært en av Hoffs utvalgte.

Melgaard arbeider innen en rekke ulike medier; maleri, tegning, film, skulptur osv. Han er først og fremst kjent som en provokativ og selvavslørende narsissistisk kunstner, en kunstner som spiller på egne erfaringer med rus og alle mulige og umulige former for seksualitet. Denne utagerende siden av kunstnerskapet er imidlertid dempet i denne utstillingen, snarere framstår arbeidene som vakre og dekorative.

Melgaard kan med fordel ses sammen med Elke Krystufek som akkurat nå vises i Galleri Transit. De er begge svært ekspressive og fargesterke kunstnere, og det finnes mange paralleller mellom deres uttrykk. For eksempel kombinerer de begge ofte bilder og tekster i sine malerier og tegninger. Men Melgaard har et mye mindre referanserom enn Krystufek, for mens hun viser til andre kunstnere, forfattere og historiske skikkelser, sirkler Melgaard først og fremst omkring seg selv, og sitt eget forhold til subkulturelle fenomener. Krystufek er langt mer eksplisitt politisk enn Melgaard, det intime og selvavslørende finnes imidlertid hos begge.

publisert i SA 21. april

17. april 2008

designfetisjisme

Sandnes Kunstforening,
Marius Amdam & Mattias Åkeson
Til 4. mai


En utstilling som setter spørsmålstegn ved middelklassens masseprodusert identitet

Arkitekturen betinger oss på en helt annen måte enn de andre kunstartene, fordi den dekker hele vår tilværelse, sier arkitekten Gro Lauvland i sin doktoravhandling «Verk og vilkår». Amdam og Åkeson lager kunst av og om arkitektur, og dermed tar de med seg arkitekturens allesteds nærvær og betydning inn i kunstsfæren. Resultatet blir kunst som oppleves som aktuell, viktig og problematiserende. Kunst som angår virkeligheten her og nå.

Hos Amdam og Åkeson er det forholdet mellom mennesket og arkitektur som tematiseres, men på ganske ulike måter de to kunstnerne i mellom.

Åkeson viser fotografier, en installasjon og to små filmer. Fotografiene er store interiørbilder. De er som interiørmagasinillustrasjoner tatt ut av sin vante sammenheng. I bildet «Mængdlæra/pesto» er et trendy kjøkken i ferd med å innvaderes av ukontrollerbar italiensk pesto. Det er som om den glansede fasaden tilsmusses av forbrukermenneskets indre gørr – i form av lysegrønn basilikumsgrøt – en amorf masse som oversvømmer vår forståelse av oss selv som sindige og kultiverte kosmopolitter – gjerne kalt livsnytere... Pestoen som oversvømmer benken blir et symbol på at det alltid vil finnes noe som unnslipper vår kontroll, også i våre selvpresentasjoner.

Åkeson behandler problematikken ennå mer eksplisitt i dvdfilmen «The two factors of a commodity». Også her presenteres vi for en lang rekke interiørbilder, men denne gangen sammen med et lydspor bestående av bakgrunnsmusikk og en kommenterende, men ikke personifisert, stemme som leser utdrag fra Kapitalen. Stemmen snakker om det senkapitalistiske samfunnets oppsamling av gjenstander, om våre – alles – behov for ting. Om hvordan vårt begjær etter ting er som en umettelig sult. Men er det mulig å la masseproduserte, motepregede, kortlevde ting definere hvem vi er som individuelle subjekter? Hvis vi konstruerer vår selvforståelse opp omkring maskinproduserte varer, finnes det da noe unikt personlig, menneskelig?

Tingene har gått fra å være nyttige hjelpemidler til å bli eksistensens sentrum. Det er ikke noe slående nytt og originalt i denne påstanden, men den blir presentert på en original måte i utstillingen, den framsettes ikke som en sannhet, men som et spørsmål som det er viktig at vi stiller oss selv og vår egen tid.


Amdams arkitektur er av en noe annen karakter enn Åkesons. I sin del av utstillingen viser han to serier, den første består av 10 håndkolorerte litografier, den andre, «Gasstation», består av tolv kommenterte plan- og opprisstegninger av meksikanske bensinstasjoner. Det vil si at hvert bilde er en collage bygget opp av en arkitektonisk tegning pluss tilleggsinformasjon i form av skisser, maling og skrift. Den strenge konstruktive tegningen står i fin kontrast til de personlige kommentarene som er lagt over. Hva sier så disse bildene oss om forholdet mellom mennesket og arkitektur? Kanskje at arkitekturen blir en smule uryddig så snart folk kommer på banen? På hver tegning er det notert egenskaper knyttet til stedet bensinstasjonen skal plasseres, som for eksempel hvor langt det er til nærmeste flyplass, hvilke kveld i uka som er ladys night, hvor mange personbiler og hvor mange lastebiler som stopper innom i løpet av en uke, osv. Gjennom tekstene kommer det fram en merkelig form for detaljkunnskap som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bruke, det minner mest om alt om smalltalk, snikk-snakk, alt det vi fyller luften med når vi ikke helt vet hva vi skal si, men likevel foretrekker å snakke i stedet for å tie stille.
Mens Åkesons kunst ser ut til å være inspirert av en interiørstylist på speed ligner Amdam aller mest på en sanksjonert graffitikunstner, til sammen har de skapt både utfordrende og underholdende rom i Sandnes kunstforening.

at det går an




ESSAYS
Marit Eikemo: «Samtidsruinar»
220 sider
Pris: 298,-
Spartacus

Mesterlige tekster som gir oss nye blikk på virkeligheten

At det går an, tenker jeg gang på gang mens jeg leser meg gjennom Marit Eikemos essaysamling «Samtidsruinar». At det går an å skrive så vakkert om noe så hverdagslig som dette, så nydelig om noe så trist.

For det er virkelig triste ting hun skriver om i boka si; hun skriver om den nedlagte smelteovnen i Odda, om det falleferdige hotellet Solfonn, om en plattform som er i ferd med å synke i havet, og om en gammel og ubrukelig hoppbakke – det finnes så uendelig mange samtidsruiner omkring oss. Hus som forfaller skaper tomme rom både rundt oss og inne i oss, når byggverkene går i oppløsning er det som om vi mister noe av vår egen identitet.

I et av essayene skriver hun om det nedlagte asylet i Valen, om overlegen som så på piller og operasjoner som sekundære virkemidler, som prioriterte pasientenes opplevelse av meningsfullhet, men som likevel kom til å bli ansvarlig for så alt for mange lobotomeringer. I dette ufattelige paradokset ligger Eikemos styrke, ingenting er svart eller hvitt i hennes verden, her er ingen forenklinger, det er livet i all sin kompleksitet hun fanger i tekstene sine. Det vakreste partiet i boka handler om kirkegården i Valen, hør bare hva hun skriver om kvinnen som reiser fra Oslo til Valen for å finne sin mors umerkede grav: «Då kvinna kom fram til staden der mor hennar hadde levd og døydd utan henne, fekk ho sett ned ein skikkelig stein til henne. Ei siste og kanskje første helsing frå dotter til mor: Eg gir deg denne steinen.»

Dette er eassys i beste Montaigne-tradisjon, de er subjektive, originale, etiske og estetiske. Forfatteren spiller på rikelig med kulturelle referanser, på musikk, litteratur og bilder, men uten at dette noen gang virker påtatt. Med sin personlige stemme lar Eikemo oss møte vår egen tid – oss selv – på en ny og forunderlig måte.


publisert i Stavanger Aftenblad 15. april 2008

gigantiske småbilder

Rogaland kunstmuseum, Nikolai Astrup og Edvard Munch
Til 27. april

Fin visning av utvalgte perler fra den norske kunsthistoriens kanon.

I et par små rom lengst inne i Rogaland kunstmuseum vises omkring tjue mindre tresnittarbeider laget av to av norgeshistoriens fremste kunstnere; Nikolai Astrup og Edvard Munch. Utstillingen er en nytelse for blikket!


Museet har malt rommene i en dempet mørk gråtone, en tone som gir en helt særegen intimitet og atmosfære til utstillingen. Det er som om man går inn i en annen virkelighet, inn i en forhekset verden. Utstillingen fokuserer på naturen som motiv, men det er nok ikke primært naturvitenskap som interesserer disse kunstnerne, her handler det mye mer om det overnaturlige, det som ligger bortenfor erfaringen, under overflaten. I Astrup og Munchs natur er det usynlige like tilstedeværende og like virkelig som det synlige.

Ved å se de to kunstnerne side om side blir både forskjeller og likheter tydelige. Munchs potente linjeføringe står i kontrast til Astrups barnlige strek. I komposisjon og form er de to kunstnerne svært forskjellige. I Astrups «Gammel Jølsterjente» er hele ansiktet konstruert som en fjellformasjon, mens det i «Vårnatt og seljekall» er naturen som tar menneskeform når et tre strekker armene over hode. I «Elementer fra vår og vilje» er fjellene i det fjerne en frodig kvinne. Munch gjør noe lignende i sine verk når han antropomorfiserer, det vil si menneskeliggjør naturen. Men mens Astrup er konkret og figurativ, er Munch mer emosjonell og abstrakt. Det er som om Munch utstyrer naturen med en egen sjel - for hva skulle det ellers være for en kraft som kan utrykke og formidle all den smerten, redselen og det begjæret som finnes i disse bildene? Munchs bilder åpner på en helt særegen måte opp for en uendelig fortolkningsprosess.

En utstilling som dette er interessant fordi den viser fram arbeider av stor historisk betydning, og også fordi den setter vår egen tids kunst inn i en større sammenheng. Hvordan og i hvilke medier uttrykker de to store mestres arvtakere seg i dag? Har de to forandret vår måte å se og fortolke kunst på? Er naturen like naturlig etter et møte med Munchs kunst? Er det vår nasjonale identitet og selvforståelse som kommer til uttrykk i disse bildene – eller kanskje heller det ukjente, det fremmede og det mystiske som ikke lar seg definere, som ikke lar seg avgrense i en bestemt identitet? I møte med Astrup og Munch dukker det opp flere spørsmål enn svar.

Vi som har vokst opp i Norge kjenner disse kunstnernes arbeider gjennom utallige reproduksjoner, og vi kan oppsøke dem i Oslo eller på Astruptunet i Jølster, men det er ikke ofte vi har anledning til å se dem i vår egen by, og det må sies: det er noe helt eget å se dem live. Benytt sjansen mens du har den!

publisert i Stavanger Aftenblad 9. april 2008

8. april 2008

tilbake til naturen

Ellen Kalvig
Kunstgalleriet
Til 27. april

En serie naturstudier med litt ujevn kvalitet

Ellen Kalvigs utstilling i Kunstgalleriet er nydelig montert. Det kan synes som en biting ved en utstilling, selve monteringen, men den er viktig. For hvordan de ulike arbeidene spiller sammen i rommet har mye å si for betrakterens opplevelse av kunsten. I denne utstillingen er det lys og rom nok til at vi kan gå inn i Kalvigs landskaper.

Det har ofte blitt sagt om Kalvig at hun lar naturen symbolisere menneskelige følelser, at hun lar naturen speile menneskets erfaringer. Men i maleriene som vises i denne utstillingen får naturen i større grad enn før lov til å være natur, uten å egentlig måtte være noe annet. Symbolikken er dempet, eller kanskje handler det bare om litt roligere følelser, litt mindre dramatikk? Uansett er det bra, det gir maleriene en ny ro, og kanskje kan det gi kunstneren mer rom for eksperimentering med de rent maleriske kvalitetene. For jeg tror at Kalvig har mer å gå på, at hun kan finne - og skape - ennå mer i bildets overflate, i fargenes samspill og motspill.



Hvis jeg ser utstillingen på denne måten, som en prosess, kan noen av arbeidene ennå virke litt uferdige, eller umodne. I «Bestøving» og «Stein og tre II» kan det synes som om hun har satt punktum litt for tidlig, som om gode ideer ikke er blitt fullstendig realisert, med det resultat at maleriene blir litt for lette, setter seg litt for lite fast i betrakteren. I andre malerier, som for eksempel «Førvinter», har hun derimot våget å vise en større kompleksitet og dybde, uten at hun nødvendigvis bringer inn de mer symbolske formene som lett vil overstyre betrakterens selvstendige opplevelse av verket.

En videre eksperimentering i maleriets overflate kan kanskje etter hvert vise oss helt nye stier i Kalvigske landskapet.



publisert i Stavanger Aftenblad 8. april 2008