naturfag

Harald Fenn - Transit Art Space
publisert i Stavanger Aftenblad 19/9/07

Harald Fenn, Horisont II (2007)

Harald Fenns natur, slik den vises oss i denne utstillingen, er samtidig stofflig, sensuell og intellektuell
Naturmaleriets posisjon innenfor billedkunsten er ikke hva den engang var, og det er lenge mellom hver gang vi ser noen som gjør noe nytt og uventet på dette feltet. Harald Fenn er et av unntakene, han klarer å bruke naturen på en estetisk utfordrende måte. Han gjør noe så uvanlig som å lage vakre naturmalerier.

Harald Fenn stiller ut ni malerier på Transit. Alle arbeidene har en horisontal form, de er malt delvis med airbrush og delvis med pensel. Fargene går fra blygrått over til blått, lilla og grønt, med «Nærbilde III» i brunt og gult som det eneste fargemessige unntaket. De tre største arbeidene tilhører en serie han kaller «Horisont», de resterende har fellesbetegnelsen «Nærbilde». Det er nærliggende å anta at alle arbeidene er naturstudier. Men selv ikke i Nærbildene gis det spesifikke stedet noen betydning, det finnes ingen gjenkjennelige detaljer i motivene, betrakteren skimter en himmel, noen skyer, litt vann, men det er umulig å gjøre seg opp noen formening om hvor dette stedet er. Fenns referanse må derfor være naturen i ubestemt form.

Men disse maleriene er mer enn ren natur, for over naturen har Harald Fenn plassert et lag med linjer og geometriske former. Dette flatespillet splitter betrakterens utforsking av maleriene i to; vi ser samtidig en vagt gjenkjennelig bakgrunn og en abstrahert forgrunn. Som betrakter myser du inn mot virkeligheten, men i det du fanger lysspillet i vannflaten blir blikket stoppet opp av noen buede linjer, av sirkler og streker - og du mister tråden. Tankene du gjør deg om naturen forsvinner i det du oppdager krusedullene som plutselig springer inn over motivet, eller de sirkelrunde formene som daler ned over flaten.

Vi kan se det bakerste laget i Fenns malerier som en framstilling av naturen som noe evig og uforanderlig, uten spor av menneskelig aktivitet, mens linjene i forgrunnen gir maleriene tid, fart og helt klart en personlig signatur. Sett fra dette perspektivet skaper Fenns malerier et komplekst virkelighetsbilde. Dynamikken i linjene skapes både gjennom form og fargevalg, spenningen blir sterkest der hvor kunstneren setter fargene opp mot hverandre - i delvis kontrast til naturen som ubestemt underlag. På et symbolsk plan kan vi si at det er den menneskelige inngripen som gir naturen liv.

Så selv om bakgrunn og forgrunn på et vis snakker hvert sitt språk - er disharmonien på ingen måte ubehagelig, tvert i mot fungerer den pirrende i Fenns bilder. Den disharmoniske uroen er nødvendig for at bildene skal feste seg til netthinnen og bli der, også etter at jeg har forlatt galleriet.

kunsten å forme et sted

Terry Nilssen Love: Nettverk
Susanne Christensen: Skriften på veggen
Laila Kongevold: Jeg ser
Tekst & Foto: Sigrun Hodne

Tre av de nye utsmykkingene ved Universitetet i Stavanger (UiS) kan kalles stedsspesifikke: De er laget med utgangspunkt i de omgivelsene og fysiske rammene som de skal være en del av. Dette gjelder Terry Nilssen Loves Nettverk, Susanne Christensens Skriften på veggen og Laila Kongevolds Jeg ser. Love og Christensens arbeider er plassert innendørs, mens det meste av Kongevolds arbeid finner sted ute.

I tillegg til disse tre arbeidene har UiS også kjøpt inn fire store fotografier fra Toril Nøsts serie Vermeer-konnotasjoner, et videoprogram samt en rekke mindre arbeider av forskjellige kunstnere. Denne kritikken vil konsentrere seg om de tre stedsspesifikke arbeidene.


Terry Nilssen Loves arbeid er plassert i det nybygde administrasjonsbygget i universitetskomplekset på Ullandhaug. Bygget blir benyttet av universitetsledelsen, besøkende, studenter og forelesere. Det vil med andre ord si at huset har en variert brukergruppe, både hva gjelder alder og arbeidsoppgaver. I sokkeletasjen finner vi en kafé med åpen himling, hvor rå betongvegger strekker seg oppover i fire etasjer. To av veggene, en brei endevegg samt en smalere trapperomsvegg, spiller viktige roller i Loves arbeid. Til tross for at vi er mest vant til Loves malerier, kjenner vi igjen den musikalske koloristen også i dette verket, som består av 300 plastkuler i gult, rødt, grønt, blått, sort og hvitt – innordnet i et oppbrutt rutenett som strekker seg over de to veggene. Kunstneren har omskapt de steile betongflatene til muntre klatrevegger til inspirasjon for studenter så vel som byråkrater. Det er kraft i Loves uttrykk, verket er stort og fargerikt og påvirker atmosfæren i rommet på en tydelig men samtidig respektfull måte. Arbeidet står i kontrast til arkitekturen, noe begge parter nyter godt av – arkitekturen får beholde sin stramme strukturelle form mens kunstverket danser over veggene.



Susanne Christensen tar med Skriften på veggen også store veggflater i bruk. Hun har imidlertid en ganske annen ramme enn det Love har hatt. Hulda Garborgs hus er bygget på 70-tallet: Lav himling, rå betongvegger og mørk linoleum på gulvet skaper en nokså dyster stemning. I Amerika kalles denne arkitektoniske stilen gjerne for campus brutalism, det handler kort og godt om et billig elementbygg. Christensen har utsmykket to rom, en kafé og et trappeløp. Og som verkets tittel tilsier har hun skrevet på veggen. Hun har latt seg inspirere av byggets materialer og bruker sand, betong og dempede farger. I kantinen har hun laget bokstaver i sand og festet på veggen slik at det ser ut som om teksten er stemplet mot bakgrunnen. I trappegangen lar hun noen av tekststykkene stå fram i skulpturelt relieff. I kantinen står utsagnet «alltid sulten» på en rekke ulike språk, i trappegangen har hun latt bevegelser opp og ned være utgangspunkt for tekstbrokkene: «nedtur», «balansegang», «løpebane», «opp i skyene». Hun utnytter et språklig assosiasjonsfelt hvor positive prestasjoner er forbundet med det å bevege seg fysisk oppover, mens negative resultater går nedover. Ved daglig bruk av bygget er kunstverkets uttrykk og form mer tiltalende enn ordenes innhold. Det er som om Skriften på veggen gir et litt for smalt fortolkningsrom, som om skriften, på samme måte som bygget den er en del av savner en overskridende poetisk dimensjon.

Mens både Love og Christensen synes å ha hatt et sterkt blikk for sine respektive verks sosiale miljøer, har Laila Kongevold i større grad valgt en historisk tilnærming. Hennes firedelte arbeid befinner seg utendørs, og er med på å definere den mest sentrale gangaksen på universitetsområdet. Kongevold har tatt utgangspunkt i dikteren Sigbjørn Obstfelder, født i Stavanger i 1866, og bruker hans dikt Jeg ser som forelegg. Slik understreker Kongevolds verk en av universitetets store oppgaver; nemlig å ta vare på og videreutvikle vår egen historie og identitet.

Jeg ser er utført i gigantisk blindeskrift. Den første strofen er skrevet i oransje glass på en gangbro, den neste i sortglassert porselen i et vannspeil, den tredje står på en speilblank vegg av rustfarget stål, de siste strofene er gjengitt i nesten normal tegnstørrelse på to benker. Benkene er vanskeligst å oppfatte som en del av utsmykkingen på grunn av skriftens størrelse, samtidig som dette er det eneste stedet hvor en blind faktisk kan lese teksten.

Men hvorfor har Kongevold valgt å omskrive Obstfelder i blindeskrift? Dette er tegn som de færreste av oss kan lese, og hvis du skulle være så heldig å mestre dette språket, vil det likevel være en umulighet for deg å lese det meste av verket – punktene er alt for store og alt for langt fra hverandre til å kunne beføles på samme tid. Altså viser Kongevold oss lesing som en umulighet. Hun viser oss en innsikt vi aldri kan nå. Slik repeterer hun Obstfelder: Jeg klarer ikke å trenge inn i eller bli ett med det jeg ser – alt ligger klart og tydelig foran meg, likevel forblir verden gåtefullt fremmed.

Uten på noen måte å bli plump eller formanende gir Kongevold en viktig kommentar til aktivitetene på stedet: Uansett hvor mye du ser, uansett hvor mye du leser, det er alltid noe der som unnslipper ditt fortolkende blikk. Noe underlig som overskrider intellektet, noe fremmed som ikke vil gi seg til kjenne. Kongevold setter på en utmerket måte en rekke diskurser i spill. Verket bygger på en kompleks mangfoldighet, på historiske referanser, arkitektoniske særtrekk, topografiske forhold og hverdagslig bruk.

Tegn kan være et felles nøkkelord for de tre stedsspesifikke arbeidene, tegn som blir stadig mer abstrahert fra skrift til punkter i et oppløst matematisk system. Tegntematikken gir dem også en god tilknytning til universitetets virksomhet, det vil si at de enkelte verkene ikke kun forholder seg til det fysiske stedet men også til den sosiale sfæren de er en del av. Likhetene mellom arbeidene er likevel ikke sterkere enn at de alle tre oppleves klart som gode individuelle verk. Men velger vi likevel å lese dem i lys av hverandre er det kanskje en innsikt som trer særlig klart fram, nemlig den at abstrakte punkter, i en visuell sammenheng, kan være minst like meningsproduserende som konkrete utsagn.

Publisert i Billedkunst 5/2007

et vellykket feiltrinn

Sigrun Hodne tekst og foto
UTSTILLING
Sandnes kunstforening, John Kåre Raustein og Annette Bryne
Til 21.oktober

En utstilling som gjennom litt for store arbeider på litt for liten plass diskuterer kunstens eget verdisystem

Innenfor kunstens verden vil noen objekter alltid bli foretrukket og promotert på bekostning av andre. De vil bli tildelt de mest prestisjetunge utstillingsstedene, få de beste kritikkene, og bli tillagt størst økonomisk verdi. Hvilke objekter og former som foretrekkes har variert noe opp gjennom historien, men en ting er så langt sikkert - broderiet har aldri tilhørt gruppen av foretrukne kunstobjekter.

Man kan derfor lure på om John Kåre Raustein forsøker seg på et kunstnerisk selvmord når han stiller ut broderte seil i Sandnes Kunstforening, for ikke bare velger han et lavstatus objekt – broderiet – han utfordrer også sin egen maskulinitet.

Utstillingen i Sandnes består av syv store seil, ett for hvert av verdenshavene. Seilene har broderte motiv i form av stiliserte og forenklede maskindeler. Men likevel klarer de ikke helt å vekke assosiasjoner til sjøsprøyt og oljesøl, der de henger, tett i tett som på en tørkesnor. Seilene er kritthvite, broderiene er pyntelige, og skal jeg være helt ærlig minner det hele nokså mye om nyvasket sengetøy. Og nettopp derfor, fordi det ikke fungerer, er dette veldig bra - . Det som viser seg gjennom denne utstillingen er at det skal mer til enn noen stiliserte rørdeler for å vaske femininiteten over bord. Altså; at den maskuline kraften, i form av en ide, ikke uten videre kan overstyre den feminine stoffligheten. Seilene vekker ikke først og fremst assosiasjoner til sjøfarerens erobringer, men til husmorens omsorgsfulle hender.

Sandens kunstforening viser, i tillegg til Raustein, store akvareller av Annette Bryne. I sin presentasjon påpeker kunstforening, nokså trivielt, havet som et fellestrekk for de to utstillerne. Men ingen av dem synes egentlig å være særlig opptatt av havet. Bryne arbeider med en nærmest fotorealistisk gjengivelse av virkeligheten. Men hun leker likevel med betrakterens vante forestillinger i det hun gjengir småstein i gigantiske dimensjoner. Slik skapes en mulig parallell mellom de to utstillerne, det handler om å se virkeligheten fra en ny vinkel.

Imidlertid må det nok sies at Sandnes kunstforenings lokaler er litt for små til å romme alle disse store formatene samtidig. De enkelte arbeidene trenger mer luft rundt seg for å komme til sin rett, slik de nå er montert er de i ferd med å slå hverandre i hjel. Og det er utvilsomt Raustein som har det sterkeste prosjektet.

John Kåre Raustein utfordrer kunstens kanon, altså hva vi – kulturen – anser som fint eller stygt, viktig eller banalt, og dette gjør han på to måter; ved å velge broderiet, håndarbeidet, som virkemiddel og objekt, og ved å gjengi maskuline motiver på en feminin måte. Det er som om han spør oss: kan mannen beholde sin kraft i et feminint bilde?

- publisert i Stavanger Aftenblad 14/09/2007

tilslørte virkeligheter

Sigrun Hodne tekst og foto
UTSTILLING
Galleri Gann, Asle Nyborg
Til 16. september

En fin utstilling av en kunstner som med fordel kunne ha løsnet litt mer på kontrollen

Et tynt slør har lagt seg mellom meg og virkeligheten, det er som om jeg betrakter verden gjennom et dugget vindu. Asle Nyborgs malerier i Galleri Gann befinner seg et sted mellom det abstrakte og det konkrete, mellom figurenes avgrensede former og fargenes frie flyt.

Nyborg kombinerer foto og maling, noen ganger maler han over fotografiske trykk, andre ganger lager han noe som minner mer om collager.

Den første typen arbeider har fellestrekk med palimpsester. En palimpsest er et manuskript skrevet på et underlag som allerede er brukt, men hvor den opprinnelige skriften er skrapt eller vasket bort, imidlertid setter den første skriften spor også i den neste, og slik kan for eksempel historikere finne lag på lag av tekst på et og samme pergament. I Nyborgs arbeider finnes det rester både av skrifter og tall, men det er først og fremst bilder som synes å være visket ut eller forsøkt fjernet. Det kan se ut som om fotografiske rester er i ferd med å forsvinne under lag av maling, motivet blir utydelig og slik blir også meningsinnholdet usikkert. Skal jeg fokusere på de nesten utviskede detaljene, eller skal jeg konsentrere meg om motivets mer abstrakte overflate? Er de ulike lagene i bildet deler av en og samme fortelling, eller forteller de hver sine historier? Betrakterens blikk springer mellom disse nivåene i et forsøk på å fange noe som ikke fullt ut lar seg begripe.

Collagarbeidene fungerer litt annerledes fordi de ulike komponentene i disse bildene, som i tillegg til foto og abstrakte fargefelt er tall, bokstaver og stemplede ornamenter, framstår mer som likeverdige parter i bildets overflate.

Nyborgs malerier er svært dekorative, noe som i utgangspunktet er en positiv ting, men som samtidig kan være et problem fordi verket forstått som dekorasjon står i fare for å gå i ett med - eller til og med bli oppslukt av - sine omgivelser. Her synes jeg at Nyborg vakler, noen av arbeidene mangler den styrken de trenger for å stå fram som selvstendige verk.

Men det finnes utvilsomt også mye interessant i denne utstillingen. Særlig godt fungerer de arbeidene hvor kunstneren lar en erotisk uklar undertone forstyrrer det dekorative og, kan man kanskje si, mer underholdende preget. Dette er arbeider hvor kunstneren løsner på kontrollen, arbeider som åpner opp for at noe rått og skremmende kan ligge på lur bak den opake og tilsynelatende rolige overflaten. Nettopp denne uavklarte spenningen er nødvendig for at arbeidene skal overskride seg selv, bli mer enn fine nok.

- publisert i Stavanger Aftenblad 08/09/2007