sin egen virkelighet

Walte Niedermayr, Bildraum S151 (2006)

Walter Niedermayer

Galleri Opdahl, til 17. juni

Kritikk publisert i Stavanger Aftenblad 28. april 2007

Niedermayrs verden er kjølig, elegant og vakker.

Italienske Walter Niedermayrs fotografier, som akkurat nå vises i Galleri Opdahl, kan innholdsmessig deles i to kategorier, i den ene gruppen kan vi plassere fotografier av arkitektoniske rom, i den andre finner vi naturbilder. Hvert verk består av to eller tre store fotografier.

Til tross for åpenbare motivforskjeller i de to verktypene finnes det en likhet mellom arbeidene som overskrider kategoriseringen. For disse fotoene er, enten de avbilder natur eller arkitektur, først og fremst framvisninger av flater. Gjennom eksponering og komposisjon visker Niedermayr ut fotografiets realistiske illusjon om dybde og konsentrerer seg i stedet om todimensjonale overflater. Som en maler omgjør han naturen til felt av dempet farge og form.

Det arkitektoniske rommet har i denne kunsten ingen vernende eller hjemlige kvaliteter, hos Niedermayr er rommet formalt og geometrisk, nesten abstrakt minimalistisk. I noen bilder ser vi rett gjennom bygg, ute og inne er lagt sammen i en collage, som om rommene er uten volum, ubeboelige. Det finnes ikke noe sosialt liv mellom menneskene i bildene, de er objekter mer enn subjekter, de er, kan man kanskje si, depersonaliserte. Menneskenes rolle i komposisjonene er først og fremst å understreke arbeidenes flatekarakter.

Niedermayr arbeider ikke bare med lys, han eksperimenterer også hele tiden med synsvinkelen, slik vi bl.a. ser det i «Prekestolen I» (2003), hvor han utvider platåets dimensjoner gjennom en gradvis forflytting av perspektivet. Det gjøres så forsiktig og elegant at vi nesten ikke legger merke til at det hele er konstruert. Likevel aner vi at det er noe som ikke stemmer, for vi kjenner jo dette landskapet, vi har vært der selv og sett det gjengitt i utallige turistbrosjyrer – men er det virkelig slik som dette det ser ut?

Hva sier disse forsiktige manipuleringene oss? Er det sine egne fotografiske ferdigheter kunstneren vil vise fram, iscenesetter han naturen kun for den visuelle nytelsens skyld? Ja, men det finnes også noe her som overskrider dette estetiserende nivået. For gjennom sin maleriske bearbeidelse av naturen viser kunstneren fram en verden som ikke finnes der ute, men kun inne i hans verk, han produserer en ny virkelighet, til forveksling lik den vi allerede kjenner, men samtidig tilstrekkelig forskjellig til å gi oss som betraktere en mulighet til en ny visuell erfaring. Men dette er ingen lettkjøpt erfaring, for Niedermayrs kompositoriske mesterskap besitter en kjølig eleganse, det er som om bildene hans holder noe tilbake, som om de reservert vender seg bort fra betrakterens blikk – oppslukt av sin egen virkelighet.

”Public sphere doesn’t exist”

publisert, i neste original versjon, på kunstkritikk.no 21. april 2007
Site and Art, et symposium i regi av Rogaland kunstsenter og Stavanger2008, 19.-20. april, 2007

”Public sphere doesn’t exist”, med denne påstanden avsluttet filosofen Oliver Marchart den første dagen av seminaret Art and Site.

Programgruppen bak symposiet, under ledelse av arkitekt og billedkunstner Marit Aanestad, hadde satt sammen et ambisiøst program for sine mer enn 170 seminardeltagere. Den første dagen belyste forholdet mellom kunst og sted fra kunstnernes perspektiv. Dag to hadde fokus på det instrumentelle, på kunstens funksjon i større sammenhenger.

Lars Ramberg, Jeanne van Heeswijk, Angus Farquhar, Alfredo Jaar og Vito Acconci viste fram og snakket om egne prosjekter. Dette er kunstnere som antageligvis kun har to ting til felles; de kan plasseres inn under den nokså vidstrakte headingen Site and Art, og de er alle dyktige formidlere av sine egne prosjekter. Spranget mellom Acconcis virtuelle virkelighet og van Heeswijks bydelsprosjekter kunne ha sprengt publikums mulighet til å reflektere over tematikken, men i stede gjorde denne uforeneligheten oss oppmerksomme på den uendelighet av utfordringer og muligheter vi står overfor når vi snakker om kunst utenfor institusjonene, kunst i offentlig rom.

Det er imidlertid ikke helt riktig, slik jeg hevdet innledningsvis, at Marchart avviser eksistensen av public sphere, det han sier er at public sphere oppstår gjennom antagonisme, gjennom uenighet, kamp og fiendskap. Den offentlige sfæren er ikke et fast og avgrenset rom som ligger klart til å bli fylt opp av for eksempel kunstneriske objekter. Den offentlige sfære er et mellomrom, noe som oppstår mellom mennesker i det de er i strid med hverandre, i det de fremmer uforenelige meninger og synspunkter. Vi kan derfor si at Marcharts sfære er en abstrakt, dynamisk og mellommenneskelig størrelse.

Og faktisk nærmer vi oss her, gjennom det tungt teoretiske, flere av de kunstneriske prosjektene som ble vist fram.

Jeanne van Heeswijk, som heller velger å kalle seg selv mediator - mellomann - enn kunstner, er mer opptatt av å synliggjøre og forfølge relasjonelle konflikter og samspill, enn av å konkretisering egen kunstnerisk praksis. Lars Ramberg omtaler seg selv på en liknende måte når han ser seg som en representant for folket forstått som en uendelighet av individuelle forskjeller. Hans katalysatorevne gjør ham i stand til å snakke høyt om det alle hvisker om: ”Zweifel!”

Dag to handlet i stor grad om bruk av kunst i by- og stedsutvikling. Lewis Biggs snakket om Liverpool, Inger Blix Kvammen om Barentsregionen, mens Tone Hansen, Per Gunner Tverbakk og Jørn Mortensen hadde Oslo og som fokusområde. Vi ser imidlertid at også disse siste foredragsholderne kommer fra kunstfeltet, ingen av dem har sitt daglige virke innenfor byplanlegging eller politikk. Resultatet ble at stedet og rommet også denne dagen ble belyst på kunstens premisser.

Og kanskje er det derfor Mortensens avsluttende kommentar spilte så godt opp mot Marcharts tanker om den offentlige sfæren. Skal kunsten ha en selvstendig kritisk stemme i et gjennomkapitalisert offentlig rom må den gjøre det umulige, eller i følge Jørn Mortensen; forsvinne – . Men gjennom de ulike prosjektpresentasjonene viste dette symposiet oss også en mindre fatalistisk løsning, en mulighet som handler om at stedsspesifikk kunst i lykkelige stunder kan bedrive sin anarkistiske geriljavirksomhet på kryss og tvers av konvensjonelle grenser og verdihierarkier. At den stedsspesifikke kunsten kan skape sitt eget landskap, temporære mulighetsrom, offentlige sfærer, mellommenneskelige møtesteder.

visdomskunst

Goa: Tilskueren (1985)

KRITIKK publisert i Stavnger Aftenblad 18. april 2007

Trygve Goa & Olav Nygaard (galleri Gann)
Til 22. april

Helt enkelt fremragende

Piktogram er et forenklet bilde som symboliserer noe annet, for eksempel et begrep, en handling eller en gjenstand. Piktogram er også det første ordet som faller meg inn når jeg møter Trygve Goas kunst. For disse arbeidene er så utrolig enkle og samtidig så vanvittig uttrykksfulle. De har ingen nyhetsverdi over seg, han har laget dem i årevis, likevel fremtrer de som minst like originale, fascinerende og betydningsfulle som den første gang jeg så dem.

Galleri Gann viser i alt 18 av Trygve Goas grafiske arbeider. Alle linosnittene er relativt små, de er plassert tett i tett i ett og samme gallerirom. Et par av trykkene er håndkolorerte, de fleste holdt i enkelt sort/hvitt. Arbeidene er laget over en periode på flere tiår.

Hvordan kan så små og enkle verk inneholde så mye kraft? Ta for eksempel «Tilskueren» (1985). Et merkelig ansikt stirrer på deg, det kan være en arkaisk gamling, en fossil, men det kan også være din egen speiling, for det er jo det du er, der du står og kikker – tilskuer, øynene halvt lukkede under den rynkede pannen, og som tilskuer – alltid på avstand fra det du betrakter, verden omkring deg, livet selv. Dette er verkets melankolske kraft, stillheten og ensomheten som det betegner. Men det er også spor av humor og lek gjemt i utrykkets energiske utstråling i rommet. Og kanskje er det først og fremst en befriende selvinnsikt «Tilskueren» åpner opp for; vi er alle der, litt på utsiden av det hele.

Olav Nygaard viser malerier. Han maler fram abstrahert natur i saftige farger. Fjell og dal, øde vidder, isbreer og knoppfriske trær, folketomme landskaper. Det hele synes å være registrert gjennom en litt uskarp linse, og på denne måten unngår maleren det spesifikke stedet til fordel for naturen som opplevelse og ide. Nygaards bilder er først og fremst mentale landskaper. Gjennom teknikk og fargevalg konstrueres flater fulle av liv og bevegelse, av dybde og rom.

Maleriene fungerer i utgangspunktet godt sammen med Goas linosnitt, ja kanskje litt for godt. De står i fare for å ende opp som en bakgrunnskulisse. Det er ikke Nygaards feil at Goa er så sterk, men det blir i en utstilling som denne likevel hans problem. Muligens kunne galleriet vært litt mer behjelpelige gjennom en strengere utstillingskomposisjon, for noen ganger ser vi kunstverk bedre når det ikke er så mange av dem.

drømmebilder

Kiki Smith; Born (2002)

Kulturtorget - Sølvberget, «Girlpower & Boyhood», 9. mars – 6. mai 2007
publisert i Stavanger Aftenblad

Det er en smule drømmeaktig det hele. Alt er klart og tydelig, men det er som om den logiske fornuften har forlatt rommet. Tilbake er bilder, løsrevet fra rasjonelle argumenter.

«Girlpower & Boyhood» er en iøynefallende framvisning av figurativ kunst. Utstillingen, som viser arbeider av 22 kunstnere fra ulike deler av verden, er resultat av et kuratorsamarbeid mellom Kunsthallen Brandts (Danmark) og Talbot Rice Galley (Skottland). Kuratorene har satt sammen en utstilling med mange unge, men også noen riktig gamle samtidskunstnere. Alle kunstnerne i denne utstillingen, fra de yngste til de eldste, fra de verdensberømte til de ennå nesten ukjente, synes å bruke sine figurative arbeider til å leke med våre forestillinger om virkeligheten. Det er som om alt er litt fordreid, som om vi befinner oss i en forhekset skog eller i en dataanimert verden.

Louise Bourgeois er både leken og grotesk i sine skisseaktige koldnålsraderinger. Bourgeois ble født i Frankrike i 1911, og har en enorm produksjon innenfor en rekke ulike teknikker bak seg. Hun regnes blant annet som en av verdens første installasjons kunstnere, hennes arbeider er innkjøpt av de fremste museer og gallerier rundt om i verden. Noe av det hun er aller mest kjent for er flere gigantisk edderkoppskulptur i bronse, men her i Stavanger viser hun små erotiske og seksuelle arbeider. Hun spiller, til tross for sine snart hundre år, ikke rollen som syvende mor i huset, hun ligner mer på det mest uoppdragne barnet – det er som om all verdens snusfornuftige moralkoder har gått henne hus forbi.

I amerikanske Hernan Bas’ store veggteppe «Tapestry» (2005) ligger en mann henslengt på et stort skjell som trekkes av tre svaner. Bildet kan ses som en parafrase over flere sentrale kunsthistoriske verk, som for eksempel Botticellis «Venus fødsel» (1486) eller Francesco Cossas «Allegori over april» (1476-84). Bas’ veggteppe, med sine klare homoerotiske undertoner, spiller med andre ord på en hel verden av ikonografiske referanser og mytologiske kilder, men det er også et fullstendig kitschy verk – det er karikert, dekadent, det er bisart både i motiv- og materialvalg, fargene er intense, nesten giftige, men det er samtidig merkelig fascinerende. Slik som drømmer noen ganger er.

En silhuett av et menneske og en hest, hestens mytiske potens gir energi til det grafisk skisserte billedrommet, stiliserte omriss av blomster, et herbarium av dyrebare fantasier, gir verket en var mykhet. Innerst inne i billedrommet sitter en jente med lukkede øyne, oppslukt i sin egen verden. Stemningen som formidles gjennom svenske Judit Srøms arbeider kan best beskrives som en form for ekspressive stillhet.

Mens Strøm antyder eksistensen av en indre verden, trekker amerikanske Sandra Scolnik betrakteren med inn i fantasiene. Som Hernan Bas kommuniserer hun aktivt med andre historiske epoker, man kan kalle det interpikturalitet; hun siterer elementer fra kunsthistorien og utvider slik sine egne bilders fortolkningsrom. I maleriet «House III» (2004) ser vi noe som ligner et dukkehus fylt til randen av mer eller mindre avkledde kvinner, det foregår et spill mellom dem, men det merkelige er at kvinnene er nesten identiske, som kloninger av hverandre – det vi ser er en absurd lek med identiteter.

Drømmen har alltid vært viktig for mennesket. I eldre tider ble den gjerne sett på som et tegn, eller et varsel, slik vi ser det i norrøn mytologi eller i gresk antikk. Drømmen er kongeveien til det ubevisste hevdet Sigmund Freud og knyttet dermed drømmen til drømmeren selv. Drømmenes innhold påvirkes av våre opplevelser, av vår historie, av livet rundt oss, men den enkelte drøms utforming er utenfor vår bevisste kontroll.

«Girlpower & Boyhood» eksponerer drømmenes fantastiske uttrykk og innhold; seksualitet, kjønn, begjær, ensomhet og angst – alle disse ubeskrivelige sidene ved det menneskelige som kontinuerlig former, vedlikeholder og forandrer vår identitet.

Jeg har i min tekst trukket fram fire av i alt 22 kunstnere, men det er mye mer i denne utstillingen som det er verdt å spandere tid på. Kuratorene bak utstillingen «Girlpower & Boyhood» har på en utmerket måte klart å sette sammen svært ulike kunstnere og verk slik at de alle kommer styrket ut av sammenstillingen.