25. mars 2007

mind the gap

Cindy Sherman – 30 års iscenesatt fotografi
16/2-20/5 2007
Louisiana museum for moderne kunst, Humlebæk, Danmark


publisert i Morgenbladet, 16. -22. mars 2007

Den amerikanske poeten og kunstkritikeren Peter Schjeldahl sammenligner henne med Rembrandt. I en informasjonsfilm som vises som en del av utstillingen Cindy Sherman – 30 års iscenesatt fotografi hevder han sågar at de to ville ha vært ’the best of friends’ hadde de levd samtidig. Det skulle være unødvendig å argumentere for Rembrandts sentrale posisjon i kunsthistorien, men hva med Sherman? Hvorfor er hun en av vår tids mest interessante og betydningsfulle kunstnere?

Cindy Shermans (f. 1954) kunstneriske gjennombrudd fant sted tidlig på -80 tallet med en serie svart/hvitt fotografier kalt ”Film Stills” (1977-80). Bildene viser kvinner i konvensjonelle roller; konen, husmoren, divaen, ungpiken, roller som kunne vært tatt rett ut av en hvilken som helst Hollywood film. Hun bruker seg selv som modell – alle fotografiene er bilder av Cindy Sherman - men på grunn av sminke, parykker og kostymer er hun ugjenkjennelig fra motiv til motiv. Hun arbeider i serier, bildene er nummererte, men uten tittel.

I medias verden fungerer fotografier ofte som virkelighetsdokumenter, hos Sherman blir det kunstige stadig mer framtredende, som betrakter er man aldri i tvil om at bildene er konstruerte og manipulerte. I hennes første arbeider er manipulasjonen nokså forsiktig, man kan si at det først og fremst handler om scenografi, hun skaper tablåer. Men etter hvert blir manipulasjonen råere og mer destruktiv, hun nøyer seg ikke med å skape en bestemt setting, hun omskaper motivet, hun omformer kroppen ved hjelp av proteser og amputasjoner, vridde synsvinkler og groteske farger. I seriene ”Katastrofer” (1986/87), ”Sexbilder” (1992) og ”Masker” (1994-96) brukes fordreide kroppsdeler og menneskelig avfall til å skape ekle og kvalmende iscenesettelser, fokuset forskyves fra ytre tilsynekomst til vrengebilder av menneskets psykiske rom. Det indre eksternaliseres, og all mening truer med å bryte sammen i det den antatte grensen mellom subjekt og objekt viskes ut. Vi kan knapt komme nærmere Julia Kristevas teorier om abjectet enn det vi gjør i den billedserien.

Parallelt med motivenes utvikling finner det også sted en kunstnerisk utvikling, vi ser en stadig mer selvsikker og autonom kunstner som våger å forlate det vakre og velkomponerte til fordel for det eksperimentelt grenseoverskridende og groteske. Vi møter en kunstner som våger å nærme seg det meningsløse. I hennes nyeste serie ”Klovner” (2003/04) er den meningsløse maskeraden tatt helt ut. Finnes det samsvar mellom ytre tilsynekomst og indre opplevelse i klovnens stivnede glis?

Cindy Shermans kunstnerskap handler i stor grad om en undersøkelse av selv og subjektivitet. Hun tematiserer den andres blikk som en del av vår egen selvforståelse, og hun undersøker hvordan vi ser oss selv på grensen mellom subjekt og objekt. Som kunstner befinner hun seg slik på lik linje med en rekke av vår tids mest interessante filosofer. Men hun faller aldri for fristelsen til å bedrive kvasifilosofi, hun kompromitterer aldri det kunstneriske prosjektet. Snarere viser hun oss hvordan kunst og filosofi kan utfylle hverandre, kan skape ulike diskurser om virkeligheten, og slik åpne opp for et større refleksjonsrom.

På samme måte som analogien til filosofi gir kunsten tyngde, gir manipulasjonen av populærkulturelle stereotypier bildene en frigjørende meningsløs letthet.

I Shermans kunst finner vi en bemerkelsesverdig kombinasjon av konsistens og uventet utvikling. Som betrakter kjenner man igjen kunstnerens prosjekt fra bilde til bilde, men man klarer likevel aldri på forhånd å forutsi hennes neste trekk. Den gjenkjennelige signaturen sier oss noe om konsentrasjon og oppriktighet, om at hun arbeider med et livslangt prosjekt. Den uventede utviklingen viser til det gåtefulle, det språkløse, det som hele tiden overskrider betrakterens forventninger og egen refleksjonsevne.

Shermans kunst blir ofte fortolket i et feministisk perspektiv. Noe som slett ikke urimelig, tatt i betraktning at hun utelukkende lager bilder av kvinner - . Men i denne feministiske vinklingen ligger det også en fare på lur, vi kan narres til å tro at Shermans kunst angår kvinner spesielt - men kjønn er en sentral faktor i alle menneskers liv, og slik sett ikke noe som angår kvinner mer enn menn. Det finnes ikke noe mer allmennmenneskelig hos Rembrandt enn hos Sherman.

Den visuelle kunsten har sitt eget språk, den reflekterer over virkeligheten med sin egen stemme. Som en rekke sentrale filosofer og teoretikere i vår tid forsøker også Sherman å benevne det som aldri fullt ut lar seg forklare. Det er som om essensen i hennes studier av subjektet ender opp i en advarsel; mind the gap, det finnes ikke noen ekte original og rotfestet identitet som er seg selv lik – vi er alle forskjellige fra oss selv.

11. mars 2007

mellom lys og skygge


Erling Valtyrson lager kunst som ved første øyekast ikke synes å høre hjemme i vår tid. Håndverk og teknikk blir alltid trukket fram i forbindelse med Valtyrsons utstillinger - og det er ikke til å komme forbi at det må kommenteres, selv om det allerede er påpekt svært så ofte, dette fordi håndverket er så nitid og dyktig utført at det mangler sidestykke. Mezzotint er en spesiell form for kobbertrykk som er særlig følsom for toner i trykket, derfor handler det mye om lys og skygge i Valtyrsons kunst. Mezzotint teknikken ble utviklet på 1600-tallet og er nokså lite brukt i vår tid. Arbeidet med kobberplaten er krevende, og hver enkelt plate gir kun et begrenset antall trykk.

Teknikken fører til at Valtyrsons arbeider er små og detaljerte, man skulle nesten ønske å ha et forstørrelsesglass på lur. Bildene bærer på merkelige hemmeligheter, det er opp til betrakteren å skape kontakt. Du må gå nært innpå for å se - å studere disse arbeidene er som å føre en intim samtale med en fortrolig venn. Sakte men sikkert legger du merke til små, men helt avgjørende detaljer.

Teknikken og det beskjedne formatet er utypisk for vår tids kunst. I tillegg leder også mange av motivene tankene hen til en annen historisk epoke. Vi ser tradisjonelle stillebenkomposisjoner med grønnsaker, frukt, fugler og dyr. Vi ser vesener og fantasifigurer som ser ut til å høre mer hjemme i eventyrenes enn i virkelighetens verden, vi ser små elefanter og store fugler, og mennesker i merkelige kostymer. Og det ser ut til å skjule seg enda mye mer i bildenes skygger; mellom, under og bak de figurene vi klarer å sjeldne. Dette er kunst som forteller, men historiene er ikke alltid så enkle å forstå. Det gjør antageligvis ikke så mye, for det er først og fremst blikkets leting i billedrommet som er interessant.

Hvis du, som betrakter, klarer å slå om takten, hvis du klarer å roe deg helt ned for en liten stund, har du mulighet til å få et fint utbytte av denne utstillingen.

5. mars 2007